fredag 26. oktober 2012

Fjær


 
 
"Hope" is the thing with feathers —
That perches in the soul
And sings the tune without the words
And never stops — at all —
 
 
 
 
 
 
Fant et lite fjær på asfalten, like utenfor inngangsdøren, og det minnet meg om første verset i diktet Hope, av Emily Dickenson. Fint.
 

 


fredag 19. oktober 2012

Sauer i sofa

Jeg hadde for en tid siden store tanker om egne evner. Og jeg likte puter med dyr på. Kanskje spesielt ulv. Tror jeg. Jeg husker faktisk ikke så godt lenger. Jeg ror ikke båten min med kjappe tak, for å si det slik.. 

Uansett, jeg planla å koble evnene mine med ønskene mine, og klekket ut klok plan: Ta fabelaktig bilde av vakkert og vilt dyr, overfør foto til stoff - og vips!- på 1-2-3 får jeg, ved hjelp av symaskin, fantastisk og unik sofapynt. Hurra!

Kanhende er jeg tidvis noe ukritisk til egne planer, men her var det likevel aldri snakk om å prøve og hanke inn egenknipsede ulvebilder. Men hva med sauer? Sauer er jo ålreite dyr! Hvor vanskelig kan det være å henge ut med en saueflokk noen minutter og knipse livlig i vei? Jeg antok at det eneste som kom til å by på problemer ville bli å velge ut hvilke bilde jeg skulle satse på. Og på en måte fikk jeg jo rett..





 
 
 
 
 
 
 

 
Forbaskade sauer!! Kunne de ikke bare inntatt staut og stoisk positur, og beholdt denne noen minutter? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; naturen er preget av ukultur. Ingen respekt for andres drømmer.
 
Vel, jeg har heldigvis noen sauer i sofaen, som jeg er veldig fornøyd med:
 
 
 
Med tanke på at mine saueskinn også er favorittunderlag til hund, får jeg jo på en måte både i pose og sekk; sau og ulv i sofa! (Her prøver jeg veeeldig hardt å være en glasset-er-halvfullt-type... for å liksom føle at nok en plan er vel gjennomført)
 
God helg der ute!! Håper alles planer går i boks!

søndag 14. oktober 2012

Mislykket matauk, vellykket naturfråtsing

Med høsten kommer matauk-trangen. Jeg drømmer om soppjakt og krabbefangst, og bugnende kurver med høstens frukter.

Å lyse etter krabber blir som oftest en av høstens vakreste opplevelser. På de fineste kveldene er det stjernehimmel både over og under den lille båten vi sitter i, takket være morilden- havets ildfluer. Spenningen og krabbesulten øker i styrke etterhvert som mørket kryper tettere og tilslutt omslutter jegerne på havet.
 
 
Like spennende er det å sjekke krabbeteinene. Er det noen velsmakende stakkarer i teinen denne gangen?



 Jeg både håper og håper ikke på fangst. For jeg blir alltid litt lettet når jeg ser at teinen er tom.

 Eller, den er sjelden tom. Vi får som oftest noen forskjellige småkrabater som vi kan inspiserer litt nærmere...






Men denne gangen var det også alt vi stiftet nærmere bekjentskap med. Det ble i det store og hele en tur fri for fangst av det spiselige slaget. Ingen krabber og ingen fisk. Og heller ingen sopp.
 
Men fråtse, det har vi likefullt. Visuelt. Vi har fråtset i den vakreste natur, det blåeste hav og den klareste høstluft.




Vi har mesket oss med den godhetsfølelsen som kommer når man slipper fangst tilbake til dets rette element.







Vi har veltet oss i følelsen av stille, sakte tid.


 



Naturen har forsynt oss med mange små og store skatter.




Og vi har fått dekket behovet for spenning og høstlige opplevelser for en stund fremover.

Trodde jeg. Men like før vi skulle vende snuten hjemover stilte Eplekart meg et spørsmål: -"Mamma, kommer du til å blogge om dette?" Jeg måtte jo nesten svare bekreftende på det; -"Jeg tror det, ja". -"Jammen, mamma, tror du ikke det blir ufattelig kjedelig for folk å lese om dette? Jeg tror det er best at du finner på noe om denne turen... " I det samme gutten uttalte disse ordene, slengte han seg resolutt ned i lyngen og kommanderte; "Ta bildet av meg nå! Så kan du skrive i bloggen at vi fant et lik her. DA blir det kanskje spennende å lese!!"






søndag 7. oktober 2012

Årets avling

Som kjent (?) er jo høstferien oppfunnet for potetens skyld. For innhøsting av poter, mer presist. Da jeg har fjernet meg langt fra røttene mine, og ikke besitter en eneste lille kvadratmeter potetåker og heller ikke har annet spiselig å høste inn, har jeg aller pliktskyldigste høstet inn det som høstes kan fra altanen. For å gjøre meg fortjent til årets høstferie, liksom...

Nå følger bilder av det som har blitt høstet inn, etter storinnsats fra hele familien. Nei, det siste var blank løgn. Ren ønsketenkning fra min side. Det høres jo så trivelig ut når storfamilien tar et felles tak for å sammen nå mål som gavner hele slekten. Men det ville nok vært en overilt handling å kalle inn, og forvente at besteforeldre og tantebarn skulle bidratt med å få i hus årets avling. Ja, det er strengt tatt litt i overkant at jeg - ene og alene - har brukt tid, ikke bare på å få det i hus, men også på å blogge dette: 


To søte, små blomster. Som her virker større enn de virkelig er. Trengte ikke trillebår for å
 få dem i hus, for å si det sånn..

Jepp, det var altså resultatet av min innsats i våres. Som man sår, høster man- det skal være sikkert! Heldigvis har naturen selv tatt grep, og jeg fant derfor også en plante som ikke er blitt utplassert av undertegnede. Godt mulig den er giftig og allergifremkallende, men når jeg først er i innhøstingsmodus så kommer alt i hus, okke som...


Solstreif på altan og vakker blomst (?). Eller potensielt menneskefiendtlig vekst?

Den ser da harmløs nok ut....? Men det gjør jo det meste i solskinn, erindres jeg....

Mager høst?

Jo, det var vel i grunn det... men det pyntet nå likevel litt opp i et høstmørkt hjem.


Nei, det er ikke en allergisk reaksjon som gjør at damen smører til ansiktet sitt...Hun  gjør alltid sånn.

Helt på tampen av innlegget er det på sin plass å kommentere noe. Riktignok høstet jeg inn h-e-l-e avlingen selv, men det ferdige resultatet ble løftet av påfunnet til Epleblomst, husets 8-åring. Hun har fingerheklet en laaaang remse og deretter surret den rundt glassvasen. 




Den lille finishen er muligens årsak til at årets avling ender opp med et godkjent-stempel fra min side!

Fine innhøstingsdager til dere alle sammen!